Dette er plastmodellsett i skala som krever montering og maling. De inneholder ikke maling og lim med mindre annet er oppgitt.
Beskrivelse
Hawker Siddeley Harrier forbløffet verden med sin unike evne til å ta av og lande vertikalt ved hjelp av vektet skyvekraft fra sin kraftige 8000 kg skyvemotor. Først testet som konsept i 1960, gikk flyet gjennom mange perioder med testing og modifikasjon før det ble akseptert av Royal Air Force og andre nasjoner i 1974. Produksjons-Harrierne brukte enten en Pegasus 6- eller 11-motor med 8000 eller 9750 kg skyvekraft, og det var naturlig at Royal Navy skulle finne anvendelse for denne flytypen i sin flåte. Ulike politiske og økonomiske hensyn forsinket ordren på den “marine-tilpassede” Harrier til mai 1975, da admiralitetet bestilte 24 fly pluss en T.Mk.4 i 1980.
FRS.1 skiller seg lett fra sine landbaserte motparter ved en modifisert nese-seksjon som inkluderer et hevet pilotsete og Ferranti Blue Fox-radar, pluss hovedbestykning av Sea Eagle anti-skip-missiler og AIM-9L Sidewinder luft-til-luft-missiler. Martel- eller Harpoon-missiler kan bæres som alternativer til Sea Eagle inntil sistnevnte ble operativ. Den første FRS.1 som fløy var faktisk den første produksjons-Sea Harrier, den 20. august 1978, og prototypemodellen senere i desember 1978. Hjemmet til Sea Harrierne ble utpekt som Yeovilton Navy Base, og de mottok det første flyet i juni 1979, hvor intensive flytester begynte med “100/VL”-skvadronen fire dager senere.
Denne IFTU-enheten ble utpekt som 700A-skvadron i september 1979 og ble omgjort til 899-skvadron i mars 1980. Tre “Through-Deck”-kryssere var bestilt for Sea Harrier-operasjoner: Invincible, Illustrious og Ark Royal, hvorav den første ble satt i tjeneste i juli 1980. Alle tre fartøyene skulle utstyres med en “ski-hopp”-rampe for å hjelpe til med avgang med full last, og denne installasjonen ble også lagt til kommandoskipet HMS Hermes da det ble tildelt en Sea Harrier-skvadron. En liten eksportordre for Sea Harrier ble plassert av India i november 1979 for seks FRS.51-er og to T.60-treningsfly.
Sea Harrier, sammen med GR3 Harrierne fra RAF, ble satt på faktiske kamptester under Falklandskrigen. Den britiske Sør-Atlanterhavsstyrken ble bygget opp med tillegg av GR3 og FRS.1 Harrier, noe som brakte den totale hopp-jet-styrken til rundt 40 fly på hangarskipene Hermes og Invincible. Sea Harrier (FRS.1) har omtrent 30 % mer kontroll for enklere landinger og bedre sikt over nesen; imidlertid fungerte GR3-ene fra RAF godt i de overordnede operasjonene under konflikten, og begge flytypene utmerket seg maksimalt. Royal Navy Harrierne ble under konflikten malt i den nye “nedtonede” finishen i matt sjøblå, mens RAF-flyene var i den ekstra mørke sjøgrå ordningen. Med en marsjfart på mach 0,9, en toppfart på 1,25 og en landingshastighet på 0, er dette virkelig et allsidig kampfly som vil være i våpenbeholdninger i mange år fremover.
Om modellen
1/48 skala plastmodellbyggesett
Kreves for å fullføre: lim, maling og etterbehandlingsutstyr
Spesialisert versjon av Hawker-Siddeley Harrier
Brukt av britiske Royal Navy med stor suksess under Falklandskrigen
Luftbremsen kan vises åpen eller lukket
